Vesten og Hvidsten lendse

Det ble gjort nye forsøk på å bygge renne forbi Sarpsfossen i 1726 og 1742, men arbeidet ble utsatt hver gang. Vinteren 1847-1848 bygde brødrene Pelly & Co en karmrenne på Borregaard til fløting av tømmer til eget sagbruk. Samt også leiefløting av tømmer bestemt til trelasthandler P. Gellertsen & Co i Fredrikstad. Inntekten ble ganske anseelig for Borregaard. I 1852 tjente bedriften over 2000 Spdl. på fløting av tømmer som skulle til Fredrikstad.

Først da bjelkehandelen fikk sine representanter i Fredrikstad i 1840, begynte fløtingen for alvor gjennom Sarpsfossen. Og denne fløtingen økte etterhvert som tømmerhandelen økte i Fredrikstad-området. Men som nevnt før var fossen ytterst vanskelig, tømmeret kjørte seg fast og det ble meget stor brekkasje. Man drøftet alle mulige utveier for å bedre forholdene.
Tømmerrennen som brødrene Pelly & Co bygde på Borregaard-siden i 1847, og som fungerte noen få år, ble ødelagt av en stor flom. I 1852 forsøkte man å rette på forholdene, blant annet ved å sprenge bort den berømte Holleby- eller Helgeby-sten, som lå like under fossefallet, uten tilfredsstillende resultat. I årene framover så en hel rekke forslag på forskjellige prosjekter dagens lys, både kanal og jernbane ble foreslått.
Tømmeret som skulle til brukene ved Fredrikstad ble til tider oppbevart ved lensene overfor Sarpsfossen. Men den endelige sorteringen av tømmeret kunne ikke foregå overfor fossen, da tømmeret likevel måtte bli sammenblandet under fløtingen gjennom denne.

Bjelkehandlerne i Fredrikstad måtte derfor alt fra den første fløting gjennom fossen skaffe seg adgang til å stoppe tømmeret nedenfor fossen for sortering. Dette ble i den første tid gjort i de såkalte "bergelenser" langs elva mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Noen samlet og organisert sortering var det ikke. Skikkelig fart på dette arbeidet ble det ikke før man ble tvunget på grunn av skipsfarten. Skipstrafikken hadde store problemer med "løsfløtingen".

En lense ble i 1854 anlagt ved Vesten. Det første anlegg omfattet bare en samlelense, hvor tømmeret ble delt og flåtelagt, men etter få år ble det knyttet et sorteringanlegg til samlelensen, bygget på samme prinsipp som Nes lense. Det varte ikke lenge før man måtte gå til utvidelser og rasjonalisering som følge av den veldige økningen i trelastdriften i Fredrikstad-distriktet. Nå begynte også folk å bygge hus på Hølberje, for her var det arbeid å få. Lønningene lå på ca. 300-400 kroner i året.

I 1884 ble det anlagt på samme sted en helt ny sorteringsinnretning av større format og med store tekniske forbedringer. Særlig nevnes at sorteringsrennen ble utført som en plankerenne for å gjøre sorteringen uavhengig av strømhastigheten, som var meget varierende ved Vesten. Ved for stor strøm kunne disse reguleres innen rennens ramme ved hjelp av sluser, og ved for liten strøm førtes tømmeret med trekkliner.

Det var altså i 1885 at fløtningsbestyrer Richard C. Furuholmen fikk i oppdrag å ombygge Hvidsten lense hvor hn da ble ansatt. Ut fra sin erfaring som bestyrer ved Furuholmen lense foreslo han en stor ombygging av lensen med maskinsopping av tømmeret etter en metode han selv hadde oppfunnet. Den nye lensen ble tatt i bruk i 1885.
Soppemaskinen virket på den måten at tømmeret ble ført inn i en flytende tømmerrenne med bunn og ført ned til maskinen som kunne krysslegge tømmer i inntil ni høyder, og bundet sammen med vaiere og kjettinger. De ferdige sopper ble deretter fløtet ned til de respektive trelasteieres bruk langs elva ned mot Fredrikstad. Maskinens kapasitet var stor nok for tømmermengden. I 1901 ble det ved lensen sortert og avviklet ikke mindre enn 365.288 tylfter.
Maskinen ble benyttet fra 1885 til 1908, da fløtingen stoppet denne veien. Da ble tømmertunnelen i Eidet ferdig til bruk, og tømmeret som skulle til Fredrikstad ble da ført gjennom Mingevannet og Isnesfjorden til Eidet. Den type soppemaskin som ble brukt ved Hvidsten lense er ikke brukt i noe annet vassdrag i Norge, men det er mulig at den er anvendt i Sverige og Finland. Furuholmens soppemaskin fikk tildelt utmerkelse ved en utstilling i Stockholm i 1897.

Det var i dette miljøet Vesten og Hølberje, vokste fram. Her hadde folk arbeid og de trivdes. I året 1900 var ca. 40 av Vestens befolkning i arbeid i lensa, i tillegg var det like mange ansatte fra Tune-siden. En mindre del av befolkningen var stenhoggere i Tofteberg-fjella og noen var sjømenn.
Noen av jentene og guttene på Vesten var tjenestefolk på Amundsen-gårdene like overfor på Øvre Vesten som det kaltes. De var som regel bedre stilt enn lensearbeiderne, de tjente like mye penger og så hadde de kost og losji i tillegg. Når man rusler omkring på Vesten i dag kan man ane dette miljø den dag i dag, med den store lensa, trippebrygga like ved soppemaskinen og stor skutetrafikk og yrende liv på og langs elva. Det var også i mange tiår ferjetrafikk over elva, den ble nedlagt i 1967.

Se også Østfold Kulturnett