Marthinsen genealogy pages
Odd Marthinsens slekt og litt til ...
Fornavn:  Etternavn: 
[Avansert søk]  [Etternavn]

Historier


Tre:  

Treff 1 til 3 av 3     » Kun miniatyrbilder

   

   Miniatyrbilde   Beskrivelse   Linket til 
1
BREV TIL MORTEN MARTINSEN FRA HANS MOR ANNA.
Brevet er skrevet samme dag som Anna Martinsen døde.
BREV TIL MORTEN MARTINSEN FRA HANS MOR ANNA. Brevet er skrevet samme dag som Anna Martinsen døde.
Sarpsborg sykehus, 1-6-54

Kjære Morten !

Jeg vil bare skrive litt og fortelle deg, at jeg nå ligger her på sykehuset. Som du vel har hørt fikk jeg en røntgenbehandling i høst, for å stoppe menstruasjonen, fordi jeg er jo 56 år denne måned. Men legene ordnet ikke at jeg skulle kontrollere blodet, og jeg har jo merket efterhvert at jeg er blitt mindre sterk, men nå fikk det en brå ende.
Tenk jeg som kjørte i Oslo for 3 uker siden med en blodprosent på 36. Jeg hadde 37 % . Og jeg som hadde full bilen med barn og voksne. Siden kjørte jeg hjem, for Loi og Ludvig hadde tatt et glass øl og en likør. Men da var jeg segneferdig og la meg ved halv 8 tiden om kvelden.
Håper du er frisk og fisket torsk på bankene. Kjell skal kanskje gi blod til meg. Jeg har fått en overføring, jeg spurte hvem det var fra, og fikk til svar at det var en frisk, sprek sportsmann fra Sarpsborg. Jeg ville bare vite om det var herre- eller dameblod, det blir jo det samme.
Jeg hadde tenkt å be Anita hjem til pinse, men nu blir det ikke, når jeg ligger her. Ha det bra Morten, jeg var nettopp ferdig med oppussingen av eka som skal til Skjeberg, og snekka.
Kjærlig hilsen til deg fra mor.
 
 
2
LENSA VED HVIDSTEN
LENSA VED HVIDSTEN
Av Odd Marthinsen

Den bosettingen som i dag betegnes som Vesten og Hølberje stammer i alt vesentlig fra tida med tømmerfløting og lensevirksomhet. I dag kalles stedet Vesten, men stedet har hatt mange navn opp gjennom tidene; Weesteen, Hvidsten, Hvitsten. Hølberje har sitt navn fra husmannsplassen Hølen. Der den plassen lå, ligger i dag Høløkka eller hølløkka, en løkke ned mot elva som var populær til skihopping før når det var snø om vinteren.

Vi hadde også en mindre bosetting før tømmerlenseperioden. Alt før 1400-tallet lå det tre-fire gårdsbruk med navnet Weesteen. Det var også husmannsplasser her. Men det var først midt på 1800-tallet når tømmerlense og fløtingen kom i gang at det ble liv på Vesten. Det meste av denne stenen ble utskipet fra Vesten, over "stenbrygga", og det tok ikke slutt før midt i 1950-årene.

Allerede først på 1700-tallet ble det forsøkt å ta tømmeret i renne forbi Sarpsfossen, med heller dårlig resultat. Grunnen var det store raset i 1702 da hele Borregaard raste ut i elva og 14 mennesker døde. Mange hus og mye gods sank ned i dypet. På østsiden av elva forårsaket denne katastrofen at en flodbølge skyllet bort flere sager, masse tømmer og annen last tilhørende handelsborgere i Fredrikstad. Det lå flere store sagbruk på Hafslund-sida.
Det ble gjort nye forsøk på å bygge renne forbi Sarpsfossen i 1726 og 1742, men arbeidet ble utsatt hver gang. Vinteren 1847-1848 bygde brødrene Pelly & Co en karmrenne på Borregaard til fløting av tømmer til eget sagbruk. Samt også leiefløting av tømmer bestemt til trelasthandler P. Gellertsen & Co i Fredrikstad. Inntekten ble ganske anseelig for Borregaard. I 1852 tjente bedriften over 2000 Spdl. på fløting av tømmer som skulle til Fredrikstad.

Først da bjelkehandelen fikk sine representanter i Fredrikstad i 1840, begynte fløtingen for alvor gjennom Sarpsfossen. Og denne fløtingen økte etterhvert som tømmerhandelen økte i Fredrikstad-området. Men som nevnt før var fossen ytterst vanskelig, tømmeret kjørte seg fast og det ble meget stor brekkasje. Man drøftet alle mulige utveier for å bedre forholdene.

Tømmerrennen som brødrene Pelly & Co bygde på Borregaard-siden i 1847, og som fungerte noen få år, ble ødelagt av en stor flom. I 1852 forsøkte man å rette på forholdene, blant annet ved å sprenge bort den berømte Holleby- eller Helgeby-sten, som lå like under fossefallet, uten tilfredsstillende resultat. I årene framover så en hel rekke forslag på forskjellige prosjekter dagens lys, både kanal og jernbane ble foreslått.
Tømmeret som skulle til brukene ved Fredrikstad ble til tider oppbevart ved lensene overfor Sarpsfossen. Men den endelige sorteringen av tømmeret kunne ikke foregå overfor fossen, da tømmeret likevel måtte bli sammenblandet under fløtingen gjennom denne.
Bjelkehandlerne i Fredrikstad måtte derfor alt fra den første fløting gjennom fossen skaffe seg adgang til å stoppe tømmeret nedenfor fossen for sortering. Dette ble i den første tid gjort i de såkalte "bergelenser" langs elva mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Noen samlet og organisert sortering var det ikke. Skikkelig fart på dette arbeidet ble det ikke før man ble tvunget på grunn av skipsfarten. Skipstrafikken hadde store problemer med "løsfløtingen".
En lense ble i 1854 anlagt ved Vesten. Det første anlegg omfattet bare en samlelense, hvor tømmeret ble delt og flåtelagt, men etter få år ble det knyttet et sorteringanlegg til samlelensen, bygget på samme prinsipp som Nes lense. Det varte ikke lenge før man måtte gå til utvidelser og rasjonalisering som følge av den veldige økningen i trelastdriften i Fredrikstad-distriktet. Nå begynte også folk å bygge hus på Hølberje, for her var det arbeid å få. Lønningene lå på ca. 300-400 kroner i året.

I 1884 ble det anlagt på samme sted en helt ny sorteringsinnretning av større format og med store tekniske forbedringer. Særlig nevnes at sorteringsrennen ble utført som en plankerenne for å gjøre sorteringen uavhengig av strømhastigheten, som var meget varierende ved Vesten. Ved for stor strøm kunne disse reguleres innen rennens ramme ved hjelp av sluser, og ved for liten strøm førtes tømmeret med trekkliner.
Det var altså i 1885 at fløtningsbestyrer Richard C. Furuholmen fikk i oppdrag å ombygge Hvidsten lense hvor hn da ble ansatt. Ut fra sin erfaring som bestyrer ved Furuholmen lense foreslo han en stor ombygging av lensen med maskinsopping av tømmeret etter en metode han selv hadde oppfunnet. Den nye lensen ble tatt i bruk i 1885.
Soppemaskinen virket på den måten at tømmeret ble ført inn i en flytende tømmerrenne med bunn og ført ned til maskinen som kunne krysslegge tømmer i inntil ni høyder, og bundet sammen med vaiere og kjettinger. De ferdige sopper ble deretter fløtet ned til de respektive trelasteieres bruk langs elva ned mot Fredrikstad. Maskinens kapasitet var stor nok for tømmermengden. I 1901 ble det ved lensen sortert og avviklet ikke mindre enn 365.288 tylfter.
Maskinen ble benyttet fra 1885 til 1908, da fløtingen stoppet denne veien. Da ble tømmertunnelen i Eidet ferdig til bruk, og tømmeret som skulle til Fredrikstad ble da ført gjennom Mingevannet og Isnesfjorden til Eidet. Den type soppemaskin som ble brukt ved Hvidsten lense er ikke brukt i noe annet vassdrag i Norge, men det er mulig at den er anvendt i Sverige og Finland. Furuholmens soppemaskin fikk tildelt utmerkelse ved en utstilling i Stockholm i 1897.
Det var i dette miljøet Vesten og Hølberje, vokste fram. Her hadde folk arbeid og de trivdes. I året 1900 var ca. 40 av Vestens befolkning i arbeid i lensa, i tillegg var det like mange ansatte fra Tune-siden. En mindre del av befolkningen var stenhoggere i Tofteberg-fjella og noen var sjømenn.
Et fåtall av Vesten-gutta og -jenter var tjenestefolk på Amundsen-gårdene like overfor på Øvre Vesten som det kaltes. De var som regel bedre stilt enn lensearbeiderne, de tjente like mye penger og så hadde de kost og losji i tillegg. Når man rusler omkring på Vesten i dag kan man ane dette miljø den dag i dag, med den store lensa, trippebrygga like ved soppemaskinen og stor skutetrafikk og yrende liv på og langs elva. Det var også i mange tiår ferjetrafikk over elva, den ble nedlagt i 1967.  
 
3
TO DAGBØKER ETTER MIN FARFAR
TO DAGBØKER ETTER MIN FARFAR
Av ODD MARTHINSEN

For noen år siden satt jeg hos min tante Liv på Vesten og pratet om alt og alle. Hun var da enke etter min onkel Morten. Jeg drev med slektsforskning og var interessert i gamle familiedokumenter og gamle bilder. I og med at hun bodde i samme huset som min farfar Loi Martinsen og farmor Anna, tenkte jeg det kunne ligge slike ting etter mine besteforeldre.

Loi Martinsen var født i 1895 og giftet seg med Anna Karlsen fra Sundløkka, datter av Karl Anton Johannessen og hustru Fredrikke. De bodde som nygifte på Sundløkka, men i 1919 flyttet de til Vesten og bosatte seg i annen etasje i huset til Loi sine foreldre, helt nede ved elvekanten. Lois mor, Nicoline, døde i 1921 og faren Edvard døde i 1929.

Anna og Loi hadde tre sønner: Morten født i 1917, Kjell (min far) født i 1918 og Knut født i 1921.
I 1939 ville Anna bygge nytt hus, men Loi var ikke lysten på det, kanskje på grunn nav krig og uro ute i Europa, men en vakker dag da Loi kom fra jobb hadde Anne flyttet inventar ut i uthuset rivingen var begynt. Nå var det ingen vei tilbake og nytt hus sto på plass før krigen startet.
Det var i dette huset Liv bodde som enke etter Morten og jeg besøkte henne regelmessig. Gamle familiebilder og fotoalbum hadde jeg sett flere ganger hos onkel Morten og også senere. Denne kvelden tok tante Liv fram to gamle bøker etter min farfar Loi, nærmest dagbøker. Jeg bladde raskt gjennom og det føltes som å holde i en gullbarre. Disse bøkene hadde jeg aldri hørt om, og da tante Liv sa at jeg kunne få dem ble jeg veldig glad. Hun visste at jeg var interessert i og forsket på vår slekt og at jeg ville ta godt vare på dem.

Arbeid og inntekt
Den største boken handlet om farfar Loi Martinsens arbeidsforhold og lønnsinntekter gjennom hele livet. Og da mener jeg hele livet. Et arbeidsliv fra 2. mai 1912 og til 27. september 1958 har han ukentlig ført alle lønnsutbetalinger, antall timer og hvor han arbeidet. Ikke bare det; ved hvert årsskifte regnet han ut årslønn og delte med antall arbeidstimer dette året og derigjennom fikk han gjennomsnitt timelønn for hvert år. Loi Martinsen gikk sykemeldt fra september 1958 og gikk over på uføretrygd i september 1959. Han døde av lungekreft 1. desember 1960.
Noen eksempler fra dagboka. Som 17-åring i 1912 jobbet han i sjauen, her står oppført båtenes navn.
Mai 15. «Exelcuse Pleske», 24 timer, 22 kr. 15 øre.
Mai 18. «Lerfos», 20 timer, 12 kr. 60 øre.
Juni 4. «Kalunborg», 17 timer, 16 kr. 45 øre. osv.

I 1913 ble han ansatt om bord på D/S Opsund. Dette året tjente han til sammen kr. 728,21 og økte til kr. 996,58 i 1914 og kr.1058,00 i 1915, dette året fikk han også et dyrtidstillegg på kr. 108,00.
Etterhvert fikk han arbeide på forskjellige steder innen Borregaard og årslønnen økte år for år til 1922, dette året jobbet han 2.328 timer og tjente kr. 4.955,13. Så ble det vanskeligere tider og lønningene gikk nedover. I 1927 jobbet han på Opsund Kran som driftet tømmer for Borregaard. Dette året jobbet han 1060 timer og tjente kr. 3.219,05, en gjennomsnitts timelønn på kr. 1,57.
Siste hele arbeidsår var 1957 da han arbeidet på Yven Papirfabrikk og årslønnen var da kommet opp i kr. 13.085,95.
Denne boken inneholder også opplysninger om streiker han var med i og opplysninger om sine sykemeldinger.

Kjøpte ny bil
Den andre boka inneholdt regnskap for sitt bilhold. Loi Martinsen kjøpte ny bil i 1927, en Chevrolet cabriolet som veide 880 kg. med full tank og hadde en forbrenningsmotor på 21 hester. Den fikk kjennemerke B 4525 og den kostet kr. 3.500. Den var beregnet for «Privat personbefordring», men ble brukt mye til å kjøre folk mot betaling.
Den ble brukt til å kjøre i begravelser, barnedåp og når noen skylle til sykehus eller bryllup. F.eks. 8/2 1929: Tofteberg - Begravelse, kr. 6,00. 30/3: Visten - Borge Bryllup kr. 4,00, osv.
I disse listene kan jeg finne viktige opplysninger om når folk blir gravlagt, da navn nevnes. Ellers ser vi at en tur til Oslo kostet 20 kroner i 1929.
Med denne kjøringen klarte Loi å finansiere driften og enda tjene penger. Året 1929 kjørte han inn til sammen kr. 682,70 og i 1930 kr. 506,75.
På den tiden var det slett ikke billig å eie bil. I 1928 betalte han kr. 165,00 i forsikring (kasko), kr. 59,68 i luksusskatt og kr. 71,50 i veiskatt. Dette ble til sammen kr. 296,18 og det er mye sett i forhold til hva årslønnen var på den tiden, som for hans del var ca. kr. 3.200 dette året. Det blir nesten 10 prosent av brutto årslønn.
I 1930 kjøpte han nye dekk til bilen, prisen var kr. 280,00.

Som alle forstår er disse to dagbøkene gull verdt for familiens historie. Her står også at det fine Omega lommeur jeg arvet etter min far ble kjøpt hos urmaker Pettersen i Sarpsborg den 5. juli 1924 for kr. 85.-..
Loi Martinsen var tydeligvis en mann som var spesielt opptatt av sitt arbeid og sine penger. Veldig lite skriver han om sin familie, kone og tre sønner. Heller ikke naboer og stedet Vesten er nevnt. Noen sider i bøkene er klipt ut. Hva som sto beskrevet på disse vet jeg ikke og jeg vet heller ikke hvem som har fjernet dem. Om dette kan man bare fantasere.